Fabrikktrålernes inntog

Fabrikktrålere til Vesterålen

Det var en viss motstand mot fabrikktrålere, særlig i Nord-Norge. Det er nok en av grunnene til at det totalt bare ble levert 8 fabrikktrålere til nord-norske redere. Kontrahering av nye fabrikktrålere skjøt likevel fart på slutten av 1980-tallet, de lovende utsiktene for torskebestanden som forskerne spådde rundt 1985 førte til at det ble gjort store investeringer i alle fartøygrupper. Det bebudede oppsvinget førte til at det kom hele tre fabrikktrålere til Nord-Norge i 1987, to av dem til Vesterålen. «Prestfjord» og «Andenes fisk II» kom til Øksnes og Andøya. Disse to var et samarbeidsresultat mellom de to rederiene. Og det var et samarbeid som skulle utvikle seg til det beste i årene som kom. Om det i en fase hadde vært skepsis til denne type trålere, ble de etter hvert akseptert som en del av et bredt fiskerimiljø i regionen.

Lørdag 4. april i 1987 kunne Helene Holmøy, rederens kone, gi den nye fabrikktråleren navnet «Prestfjord». Den fikk det samme navnet som ferskfisktråleren hadde fått 14 år tidligere. Dermed hadde Nordland fått sin første fabrikktråler. Tråleren ble bygd hos Kleven mek. Verksted i Ulsteinvik, det var store forventninger til nybygget og fiskerinæringa i Vesterålen hadde tatt et langt steg inn i framtida.

100% tråleren er levert

«Bladet Vesterålen» ga tråleren et kallenavn i sin reportasje fra begivenheten i 1987: 100% tråleren. Avisen beskrev alt som hundre prosent, bekvemmeligheter for mannskapet var det best tenkelige, redskapen nærmest fullkommen og man benyttet alt råstoffet, først og fremst til filet, men også til fiskefarse. Med havforskernes klare spådommer om et rikt fiske i årene som kom, lå alt til rette for ei positiv utvikling.

– Fra årsberetningen i 1987, som var det første driftsåret, leser vi:

Fisket har vært brukbart de 8 månedene fartøyet har vært i drift. Resultatet er 3 600 tonn rundvekt, av dette 1 700 tonn torsk. Høsten ga ikke det forventede resultat.

Salget har gått greit, og prisen har vært god selv om de viste en dalende tendens mot slutten av året. Produktene har blitt godt mottatt ute på markedet, og de reklamasjoner vi har mottatt er bagatellmessige. Ca. halvparten av fangsten er levert til Øksnes-Langnes Fiskeindustri, og dette ser vi på som en meget positiv tendens. Dette vil gi et positivt bidrag til kommunen.

Fartøyet er bemannet med 1,5 mannskap, og tilgangen har vært meget god. Ved utgangen av året var det ansatt 49 personer, av disse er 5 kvinner. Men en del kvinner om bord synes det som miljøet blir mer positivt styrket. Det er stor søknad om ledige plasser. Den største delen av mannskapet er fra Øksnes kommune.

 

Havforskerne tok feil

Men så ble det ikke den oppsvinget som en del forskere hadde ventet. Tvert imot ble det nærmest krise i torskefiskeriene fra 1990 og de påfølgende årene. Kvotene var på et lavmål og det var krise for mange redere. Fabrikktrålrederiene i Norge møtte utfordringene med lave kvoter på ulike måter. Noen søkte ut for å fiske i fjerne farvann. To redere, Arnljot Haugen og Ola Helge Holmøy fra Andenes og Myre, tok kontakt med Russland i håp om å få kjøpe kvoter av dem. Dermed ble «russekvotene» et nytt begrep i fiskeriene. For «Prestfjord» var kjøp av kvoter fra Russland på 1990-tallet det som skulle til for at rederiet kunne overleve.

Russekvotene på 1990-tallet

I 1992 var den kalde krigen over. Nye og positive relasjoner var i ferd med å bygges mellom naboland og mennesker på Nordkalotten, på tvers av landegrenser og et jernteppe som hadde falt som et resultat av perestrojka og glasnost. Dette beskriver hvordan det var da de to trålrederne Arnljot Haugen og Ola Helge Holmøy kom til Russland for å kjøpe fiskekvoter. De representerte begge rederier som hadde hver sin fabrikktråler. Begge fartøyene var henholdsvis nye, bygd i 1987 over samme lest. Og begge rederne hadde samme ærend i Russland, de skulle sikre Andenesfisk II og Prestfjord nødvendige fiskekvoter i ei svært fiskefattig tid. Målet var selvfølgelig å sikre fartøyene ei stabil og lønnsom drift. For begge rederne sto det mye på spill, behovet for russiske fiskekvoter var så nødvendig at et kvotekjøp var et være eller ikke være for de to rederiene.

I 1991 hadde Ola Helge Holmøy tatt kontakt med den norske ambassaden i Moskva. Han ville ha klarlagt om det var mulig å få kjøpe kvoter fra det russiske fiskeriselskapet Sevryba. Dette var det gamle sovjetselskapet som nå skulle drives etter vestlig mønster. Det kontrollerte så vel kvoter som russiske fartøy, i alt disponerte selskapet en flåte på over 300 fartøy på den tida.

Vesterålssamarbeid

Ambassaden i Moskva tok på seg oppgaven med å få etablert kontakt med de russiske fiskerimyndighetene i Moskva. På den måten fikk kontakten mellom de to nord-norske rederiene og Sevryba et mer offisielt preg. Etter at Ola Helge Holmøy var i ferd med å etablere kontakt med Russland, var tida inne for å finne noen allierte. Hans gamle våpendrager i fiskerisammenheng, Arnljot Haugen på Andenes, hadde sammenfallende interesser på vegne av sitt trålselskap. Som i andre sammenhenger ble de to enige om å arbeide sammen og for hverandre. Dermed var det de to som planla og avtalte den første kontakten med russerne. På samme tid så andre trålredere langs kysten seg om etter fiskefelt i fjerne farvann. Denne muligheten hadde ikke de to nordfra.

Den første overraskelsen kom med en gang da forhandlingene startet. Russerne var godt forberedt og la frem et tilbud. Nordmennene kunne få kjøpe en overraskende stor kvoteandel om de ønsket det. I tillegg var kontraktene ferdigskrevet, det var bare å skrive under på de. Det var tydelig at russerne ville sikre seg vestlig valuta. Det var mer enn de hadde ventet seg. De to hadde forberedt seg på å argumentere for å få kjøpe så mye at det ville gi tilnærmet helårsdrift og ei sikker sysselsetting for mannskapet. Det var argumenter som de trodde ville bli forstått. Så viste det seg altså at kvotestørrelsen ikke var noe problem. De to trålrederne fra Vesterålen var overrasket over tilbudet. Det endte med en rådslagning på hotellrommet samme kvelden.

Forbrødring om bord

Neste dag gjorde de to rederne det klart at de ikke kunne skrive under kontrakten med en gang. De hadde behov for å gå gjennom betingelsene og få vurdert avtaleforslaget av norske myndigheter.

Etter et par uker kunne så Ola Helge og Arnljot dra tilbake til Murmansk og sluttforhandlingene der. De fikk seile under norsk flagg mens de fisket de avtalte 4 000 tonnene torsk og hyse av den russiske kvoten. Arnljot Haugen og Ola Helge Holmøy kunne så undertegne avtalene om kvotekjøp. Dermed var et lite norskrussisk samarbeid på plass. Det skulle ikke bli kortvarig, men strekke seg over flere år, fra 1992 til og med til 1999. Russerne ønsket også at de norske trålerne skulle ta med to russere som en del av mannskapet. Russerne ønsket med dette trolig og utveksle lærdom med norske fiskere. I tillegg skulle det være en russisk inspektør om bord. Det ble også gitt tillatelse til at man på samme tur kunne fiske på henholdsvis norsk og russisk kvote, under forutsetning av at dette ble tilkjennegitt i fangstdagboken. Med disse presiseringene var det bare å gå i gang.

I de åtte årene Prestfjord AS kjøpte russekvote var kvotekjøp en nødvendighet for å holde selskapet i drift. De svært små kvotene, som ble tildelt her til lands fra 1991 til 1997, kunne ha betydd slutten for rederivirksomheten til Prestfjord AS. Om man i ettertid ser på ulike trålrederi fra den tida, ser man at mange solgte seg ut, eller bukket under av andre årsaker.

Trålbasens oppsummering

Når vi i ettertid spør trålbas Torbjørn Andreassen fra Myre om hvordan det var å få russere om bord, så beskriver han de erfaringene slik:

«Egentlig var vi spente på hvordan det ville bli. Men det var svært greie folk. De arbeidet på dekk og i fabrikken og kom godt fra det. De var ikke vant til det tempoet vi hadde når vi arbeidet, med det kom etter hvert. Som så mye annet, er det en vanesak. I alt var det kanskje 10-12 mann som var om bord i denne perioden. Et par av de fant seg så godt til rette at de fortsatt ble med, i tiåret etter ar vi fisket russefisk. Til å begynne med fikk de bare 600 dollar for måneden. Resten gikk til Sevryba. Du kan skjønne det var umoteslig for dem da de hørte hva vi andre hadde i lott. Men etter hvert fikk de det samme som norske fiskere. Det skulle bare mangle!»

Erfaringer med russerne

I ettertid framstår tida med kjøp av russerkvoter som utfordrende og spesiell. Første året, i 1991, var tilbudet nesten ubegrenset og prisen lå på et akseptabelt nivå. Betingelsene var svært gode for kjøper. Oppgjør skulle finne sted etter at kvoten var oppfisket. Til tross for at trålrederiene hadde kontakt med mange russere, traff de aldri på noen som ville ha penger «under bordet» eller bli begunstiget på annet vis. Forretningsmessig beveget russerne seg på et høyt etisk nivå. I tillegg ble representanter fra de to trålrederiene i Vesterålen godt kjent med ansatte i Sevryba. Det utviklet seg til vennskapelige forbindelser. Flere ganger var de på besøk hos hverandre i så vel Murmansk som i Vesterålen. Kravet fra Sevryba om at hver tråler skulle ha minst fire russere med som mannskap så lenge det ble fisket på russisk kvote, var et positivt element i avtalen. Språkbarrierer og kulturforskjeller skapte den del vansker til  å begynne med. Disse ble ganske fort overvunnet.